AI-strategi for Europa: Reguler frontier – ikke gründerne
Europa står i fare for å gjøre AI til enda en teknologisk revolusjon vi regulerer mer enn vi bygger. Vi trenger en annen strategi: Regulate the frontier. Liberate the application layer. Finance the scale-ups.
Debatten om kunstig intelligens har tatt en interessant vending.
På den ene siden står Dario Amodei, CEO i Anthropic, som advarer mot at utviklingen av de kraftigste AI-modellene går raskere enn vår evne til å forstå og kontrollere dem. Han argumenterer ikke for å stoppe AI-utviklingen, men for å redusere tempoet helt i front dersom sikkerhetsarbeidet ikke klarer å holde følge.
På den andre siden finner vi blant andre David Sacks og miljøet rundt All-In Podcasten. De er langt mer skeptiske til AI-doomer-retorikken og advarer mot at sikkerhet kan bli brukt som argument for regulering som i praksis beskytter de største teknologiselskapene, rammer open source og gjør det vanskeligere for nye aktører å konkurrere.
Begge sider har etter min mening et poeng.
Men sett fra Europa mangler det noe vesentlig i denne diskusjonen; Vi er ikke USA.
Europa har et annet problem
USA diskuterer hvordan de skal håndtere en teknologisk frontier de i stor grad selv kontrollerer.
OpenAI, Anthropic, Google, Meta, Microsoft og Nvidia er amerikanske. En svært stor del av kapitalen, infrastrukturen og kompetansen bak den globale AI-utviklingen befinner seg også der.
Europa befinner seg i en helt annen posisjon. Vi har gode universiteter, sterke forskningsmiljøer, dyktige gründere, store industriselskaper og mye kapital.
Men vi leder ikke utviklingen av frontier AI, likevel har vi vært svært flinke til å regulere den.
Det bør få oss til å stille et ganske ubehagelig spørsmål:
Hva skjer dersom Europa gjør det dyrere og vanskeligere å bygge AI-selskaper her, samtidig som de viktigste modellene fortsatt utvikles i USA og Kina?
Da kan vi ende opp i en situasjon hvor amerikanerne bygger teknologien, kineserne bygger sin egen teknologi, mens europeerne regulerer og kjøper teknologien fra andre.
Det er ingen god strategi.
Vi må skille mellom to helt forskjellige ting
En av de største feilene vi kan gjøre nå, er å behandle alle AI-selskaper som om de driver med det samme. Det gjør de ikke.
Det er enorm forskjell på et selskap som bruker milliarder på å trene en ny frontier-modell, og en norsk startup som bruker eksisterende modeller til å automatisere regnskap, analysere industrielle data eller utvikle bedre løsninger innen helse, energi eller logistikk.
Den første kategorien kan potensielt skape systemisk risiko. Den andre representerer først og fremst en enorm produktivitets- og innovasjonsmulighet.
Derfor trenger Europa etter min mening en mye tydeligere strategi: Regulate the frontier. Liberate the application layer. Finance the scale-ups.
Regulate the frontier
Her mener jeg Amodei har et viktig poeng; Hvis vi får AI-systemer som autonomt kan forbedre neste generasjon AI, gjennomføre avanserte cyberangrep, bidra vesentlig til utvikling av biologiske våpen eller operere selvstendig på en måte utviklerne ikke lenger har kontroll over, kan vi ikke behandle dette som vanlig programvare.
Da må samfunnet stille krav.
Vi gjør allerede dette med kjernekraft, legemidler, luftfart og finansielle systemer. Det er ingen prinsipiell grunn til at ekstremt kraftige AI-systemer skal være helt unntatt. men reguleringen bør følge risikoen. Jo større faktisk kapasitet og potensiell samfunnsskade, desto strengere krav.
Det viktige er at vi ikke lar disse kravene sive nedover i hele økosystemet. For da risikerer vi å regulere de selskapene Europa aller mest trenger.
Liberate the application layer
Det er her jeg mener Europa bør være langt mer offensivt. De neste store europeiske teknologiselskapene trenger ikke nødvendigvis å bygge Europas svar på OpenAI. De kan bruke AI til å transformere områder hvor Europa allerede står sterkt: energi, shipping, industri, finans, helse, forsvar, bioteknologi, havbruk, logistikk og produksjon.
Dette er Europas enorme mulighet, og Norge er kanskje et av de beste eksemplene.
Vi har verdensledende miljøer innen energi, maritim sektor, havbruk og offshore. Vi har en digital offentlig sektor, høy tillit, gode data og svært høy teknologisk kompetanse. Kombiner dette med AI, og mulighetene er enorme.
Men da må en gründer få lov til å bygge. En startup som bruker Claude, ChatGPT, Grok Bot, Gemini eller en open source-modell for å bygge en løsning for norsk industri, bør ikke måtte etablere en compliance-avdeling før selskapet har fått sine første kunder. Vi bør gjøre det motsatte.
Europa burde ha som ambisjon å bli verdens enkleste sted å starte og bygge et AI-selskap på toppen av eksisterende modeller.
Ikke fordi risiko ikke betyr noe, men fordi risikoen ved å bygge en applikasjon og risikoen ved å bygge selve frontier-modellen er to helt forskjellige ting.
Finance the scale-ups
Så kommer vi til det jeg mener er Europas kanskje største problem.
Kapital.
Europa har ingen mangel på penger. Vi har enorme verdier i pensjonsfond, forsikringsselskaper, banker, statlige fond og private formuer. Likevel ser vi gang på gang at europeiske startups møter et problem når de virkelig begynner å vokse.
Det er mulig å hente noen millioner. Det er vanskeligere å hente noen hundre millioner, og når et selskap trenger milliardbeløp for å konkurrere globalt, blir amerikansk kapital ofte den naturlige løsningen.
Det betyr at Europa tar mye av risikoen i den tidlige fasen – gjennom universiteter, offentlige programmer, gründere og tidligfaseinvestorer – mens en stadig større del av verdiskapingen senere flyttes til andre kapitalmarkeder.
Dette må vi gjøre noe med.
Jeg har tidligere argumentert for at også Oljefondet bør kunne allokere en liten andel (1-2 %) av kapitalen til unoterte selskaper og venturefond.
Ikke fordi staten skal plukke startups. Det skal den ikke.
Men fordi Europas institusjonelle kapital i langt større grad må kunne finne veien inn i profesjonelle venture- og vekst-fond som finansierer fremtidens selskaper. Tenk hva bare én prosent av Europas enorme institusjonelle kapitalbase kunne gjøre dersom denne kapitalen i større grad fant veien til europeisk teknologi og vekstselskaper.
Da begynner vi å snakke om en strukturell endring, ikke enda et støtteprogram.
Regulering kan også bli en konkurransefordel
Jeg er ikke prinsipielt mot regulering, og regulering kan faktisk være en konkurransefordel.
Hvis Europa klarer å etablere troverdige standarder for AI-sikkerhet, personvern og ansvarlighet som resten av verden får tillit til, kan det bli verdifullt, men det forutsetter at vi regulerer riktig.
Reguler den ekstreme risikoen hardt. Gjør det enkelt å eksperimentere og bygge når risikoen er lav. Og sørg for at selskapene som lykkes faktisk kan hente kapital og vokse videre i Europa.
Det er denne balansen jeg savner i mye av AI-debatten.
Europa trenger ikke vinne chatbot-kappløpet
Det er også verdt å spørre hva vi egentlig forsøker å vinne. Europa trenger selvfølgelig egen AI-infrastruktur, regnekraft og strategisk teknologisk kapasitet, men jeg er ikke sikker på at Europas største mulighet ligger i å bruke hundrevis av milliarder på å kopiere Silicon Valley.
Vi har noe annet. Tiår med industriell kompetanse. Fabrikker, energisystemer, shipping, legemiddelindustri, engineering, banker, telekom, avanserte små og mellomstore bedrifter – og enorme mengder domenedata. Kombinasjonen av dette og AI kan være minst like interessant som kampen om hvem som bygger verdens største språkmodell.
Det kan bli Europas AI-strategi.
Ikke bare European AI, men European industry powered by AI.
Det neste tiåret avgjøres nå
AI kommer etter all sannsynlighet til å bli en av de viktigste teknologiske plattformene siden internett. Europa har allerede tapt flere av de store teknologiske plattformene til USA: søk, sosiale medier, cloud, smarttelefonenes operativsystemer og store deler av programvareplattformene.
Vi bør være svært forsiktige med å gjenta den samme feilen med AI. Denne gangen holder det ikke å regulere teknologien som andre utvikler.
Vi må også bygge selskaper rundt den, og når de selskapene lykkes, må vi ha kapitalen til å la dem bli store.
Derfor mener jeg Europas AI-strategi egentlig kan oppsummeres ganske enkelt:
Regulate the frontier
Når AI-systemer blir så kraftige at de representerer systemisk risiko, skal vi stille strenge krav.
Liberate the application layer
La gründere eksperimentere, bygge produkter og skape nye selskaper uten unødvendige regulatoriske barrierer.
Finance the scale-ups
Mobiliser en liten del av Europas enorme kapitalbase slik at de beste europeiske selskapene kan vokse globalt uten å måtte forlate Europa.
Vi trenger alle tre, og dersom vi bare regulerer, kommer vi til å bli stående på sidelinjen og se på at andre bygger fremtiden.
Europa og Norge bør ha større ambisjoner enn det.
Siste artikler på Gründervekst:
- AI-strategi for Europa: Reguler frontier – ikke gründerne
- Søker norsk partner til å drifte Google Ads for en kunde
- Vi vurderer å starte Innovasjonspanelet – hva tenker du?
- Varig Bolig – når betalingsevne ikke er nok
- Når KI slutter å foreslå og begynner å gjøre
Svar